Kvikk 90- åring i Greipstad
På besøk hos Anne Knutsen (Fjellestad)
Forleden fikk vi høre at der ute i Greipstad skulle finnes en 90- åring som var noe rent for seg selv både hva humor og spenstighet angår. Sannelig talte ryktet sant, denne gang. Vi fant en rørig og kvikk 90- åring full av humør og liv så der var ikke langt mellom hver latter.
Anne Knudsen er født på Skjelsøya i Arendal og ble både døpt og konfirmert i Arendal. Foreldrene var fra Fyresdal i Telemark og flyttet tilbake der straks etter Annes fødsel. Men kort tid etterpå kom hun tilbake til Arendal hvor hun ble oppfostret hos et søskenbarn. Da hun var ferdig med skolen kom hun i sylære og sydde kjoler, skjorter og bluser for en forretning.
- Hvordan gikk det så til at du kom nedover på disse kanter? – Det gikk nå litt underlig til det. Omkring 1854 var der en stor brann i Arendal. Da byen skulle bygges opp igjen kom der en murer fra Øvrebø, Omund Knutsen dit. Han ble jeg gift med. Først var han gift med søster min, men så ble det meg etterpå, ler Anne.
- Så kom du til Øvrebø? – Ja mannen min hadde gård der. Selv var han mye ute på arbeid, så det ble meg som måtte stå for både fjøs og gård. Småfolk kom der også etter hvert. I alt fikk jeg 9 barn. Når jeg skulle ut på arbeid i utslåtten, bar jeg en på ryggen, en i fanget og de andre diltende baketter, slik at folk sa: ”Der kommer Anne med kyllingene sine”. Men jeg måtte gjøre det slik skulle jeg få gjort det som gjøres skulle. Folk var forresten snille til å gi meg en håndsrekning når det trengtes, både med potetopptaking og ellers.
- Leide du aldri hjelp da? – Nei aldri. Når arbeidet var gjort i fjøs og på jorde, kom innearbeidet. Om kvelden var det å bøte og sy nytt, karde og spinne. Det var ikke småtterier det skulle til en slik flokk. Men det gikk det og, helse hadde jeg og trøtt ble jeg aldri. Der er sannelig godt å kunne litt med hendene når en blir gift og får barn. Så jeg er glad for det jeg har lært. En stund etter at mannen døde og sønnen hadde overtatt gården, flyttet jeg her til Greipstad til yngste datter min som er gift med Arne Fjelde. Nå er det 21 år siden jeg kom hit. Her har jeg det så godt. De er snille med meg både store og små.
- Nå må du sannelig få se alle barna, barnebarna og barnebarnsbarna mine. Det er en stor flokk nå. Av barna lever 8, 6 jenter og 2 gutter, og så har jeg 24 barnebarn og 7 barnebarnsbarn alt, noen her og noen i Amerika.
Fram fra kommoden henter hun et stort skrin fylt med bilder og viser oss dem alle fra eldste sønnen til yngste oldebarnet, ei lubben lita tulle på andre siden av havet. Fotokassen forsvinner og drøset går videre.
- Hvordan er det med helsa? – Jeg har aldri vært så frisk som nå jeg runder de 90, ler Anne, enest knærne er ikke riktig som de skal, men jeg går da hver dag en tur og er på føttene dagen lang, verre er det ikke, men noen langturer kan jeg nok ikke ta lenger. Ellers friskner jeg bare til med årene. Holder det fram slik, skulle jeg være rene ungdommen når jeg fyller de 100. – Og virksom er hun dagen lang, fletter datteren inn. Hun karder og spinner og strikker alt som skal til her i huset og vi er 6 stykker.
- Ja du vil vel se hva jeg har bundet (strikket)? spør Anne og forsvinner opp loftstrappen lett som en ungpike og kommer tilbake med en stor pose full av sokker, lange strømper og votter. – Dette og nesten like mye til som er i bruk, har jeg kardet, spunnet og bundet (strikket) i vinter. Se det er lodder til Tulla, minstebarnet her i huset, er de ikke greie, spør bestemor idet hun gir loddene en ekstraklapp. I kurven ligger enda fullt opp av ull og i rokken står en velfylt snelle fint spunnet strømpegarn, så det er visselig mange par strømper og lodder som skal strikkes til i vinter.
Over senga har Anne et barometer hengende, og vi spør nysgjerrig om hun har noen interesse av det. – Ja jeg er glad i barometeret, liker å se hvordan været der blir, og så har de hengt det inn til meg. – Du stoler ikke på gikta som værvarsel da? – Ikke le av gikta, det er et sikkert varsel det, likeså sikkert som barometer, har jeg funnet ut, og erfaringen er lang.
*
Så legger 90- åringen et par skier på varmen, tar bundingen (strikketøyet) og setter seg bort til kakkelovnen. Nå skal det arbeides, forstår vi, og sier takk for oss, og for at vi fikk lære henne å kjenne, en av de mange navnløse hverdagshelter hvis liv har vært slit fra morgen til kveld, men som likevel har bevart humøret og er så inderlig tilfreds med livet slik som Gud har laget det for dem…..
Sunniva
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar